søndag 22. februar 2015

Enkemakeren

Mange biler har fått klengenavn - noen mer positive enn andre. En av de minst gledelige, eller tøffeste, er Porsches første 911 Turbo (930). Den ble nemlig kalt widowmaker - enkemakeren.

En enkemaker i godt driv. Denne bilen viste ingen nåde om man ikke visste hva man drev med. Foto: Flickr


Gamle 911-modeller ble tidlig kjent for skumle kjøreegenskaper, spesielt Tubo-modellene. Dette kom av at motoren og drivhjulene var plassert bak. Dette førte til en meget baktung konstruksjon, og sørget for at forhjulene og bakhjulene raskt byttet rekkefølgene hvis det glapp i en sving.

Les mer om tidenes første enkemaker her.

Det ble ikke bedre da Porsche monterte en primitiv turbolader på 911 i 1975. Denne led av ekstrem forsinkelse av turbotrykk (turbo-lag). Dette medførte at turboaggregatet ikke slo inn for fullt før antall omdreininger i minuttet nådde 4000. Deretter ble det hardt å holde bakkekontakten for bakhjulene, og naturligvis vanskelig for mannen bak rattet å holde bilen på veien. Noen ganger sørget 260 eksplosive hestekrefter for at det endte i enker.

Porsche 930, et par og noen hester. Foto: Flickr


Dagens 911 Turbo er ingen enkemaker. Med firehjulstrekk, avanserte turboladere og antispinnsystem skal det godt gjøres å ende i grøfta.

mandag 16. februar 2015

Verdt å lese en gang til

Dette innlegget er fra oktober (link), men er verdt å lese både to og tre ganger. Biler fra Lichtenstein med 600 hestekrefter, to turboer og 48 ventiler blir det aldri nok av.

V8, to turboer og 600 hestekrefter? Jepp.

Rett fra glemmeboka

Det var vinn eller forsvinn da styret i BMW bestemte seg for å erstatte 02-modellene tidlig på 70-tallet. Det var nemlig disse som hadde reddet selskapet fra konkurs godt og vel ti år tidligere. Sjefsdesigner Paul Braq, som tidligere jobbet i Mercedes-Benz, var mannen som fikk i oppgave å tegne etterfølgeren. Med seg hadde han blant andre Wilhelm Hofmeister, som tegnet en bue som vi fortsatt ser på BMW-biler; Hofmeister-knekken. Denne finner du på C-stolpen.

Dette er toppmodellen, 323i, med 143 hestekrefter og seks sylindre.


Underveis i prosjektet, i 1975, ble Paul Braq erstattet av Claus Luthe. Les mer om bilene og historien til Luthe her.

Samme året ble BMW 3-serie lansert. Karosseriet hadde kodenavnet E21 internt, og avdukingen av bilen fant sted på olympiastadion i Munchen. Både folk og presse lot seg imponere. Bilen var liten, eksklusiv, rask og rimelig. Da etterfølgeren E30 kom i 1982, hadde BMW solgt 1,36 millioner E21. Ikke bare hadde bilen fulgt opp suksessen fra 02-modellene, den ble også starten på et eventyr for BMW. Undersøkelser fra tiden viste at E21-eiere var svært aktive sjåfører. Mer enn 60 prosent av kundene kjørte mer enn 17 000 (!) kilometer i året. I tillegg oppga 77 prosent av kundene at de hadde valgt denne bilen på grunn av de gode kjøreegenskapene.

Slik ser BMW E21 3-serie ut innvendig. Enkelt og førerorientert. Foto: www.autopower.com


Det er snedig at nettopp denne bilen havnet i glemmeboka. Både forgjengeren; 1602, 1802 og 2002, og etterfølgeren E30 blir forgudet, og prisene på gode eksemplarer har gått opp, og igjennom taket de siste årene. Prisene, og interessen for E21 er imidlertid langt mer beskjeden. Kanskje er det fordi den havnet midt mellom to storheter. Det er imidlertid svært godt nytt for dem som er på utkikk etter en.

E21 ble levert med flere varianter av M10-motoren (fire sylindre), med slagvolum fra 1,5 til 2,0 liter. Disse var ikke hårreisende raske, men leverte mer enn nok krefter til å ha det moro i en såpass liten bil. I tillegg har disse motorene rykte på seg for å være ekstremt driftsikker.

En Alpina E21 i godt driv på grusvei. Foto: www.favcars.com


Etter hvert ble den også levert med motorer fra M20-serien. Disse hadde seks sylindre og kunne fås med enten 2,0 eller 2,3 liter i slagvolum. 323-modellen hadde 143 hestekrefter, og man skal visstnok ha tunga rett i munnen gjennom svinger ved fullt pådrag, spesielt på vått underlag.

Den første 3-serien fikk man med både to og fire lykter i grillen. Selv foretrekker jeg modellene med to. Fine E21-biler dukker også opp i Norge, og er sammenlignet med E30- og 02-modellene et skikkelig kupp. Prisene er allikevel på tur opp. Som alle andre BMW-er fra denne tiden, er rust den største festbremsen. Det er også råttent metall som er grunnen til at såpass få har overlevd.

Tekniske spesifikasjoner på E21-variantene finner du her.

Legg merke til Hofmeister-knekken på C-stolpen. Denne har kun to lykter i grillen. Vakkert. Foto: Wikimedia

søndag 15. februar 2015

Bilene du ikke tør kjøpe

Det finnes et hav av sportsbiler som får hjertet til å slå litt fortere. De har gjerne eksotiske navn, er produsert i få antall og kostet en formue da de var ny. Økonomisk sett er dette mer skremmende enn russisk rulett. Dette er bilene du elsker, men aldri kommer til å kjøpe.



1. Aston Martin V8 (1969 - 1989).

Ved første øyekast ser det ut som en Ford Mustang, men det er det ikke. Dette er langt mer eksklusive saker, i tillegg er det europeisk. Aston Martin V8 av årgang 1969 til 1989 har en blanding av barskhet og eleganse som får noen og enhver til å dåne. I tillegg har den, som navnet tilsier, en høylytt V8-motor på 5,3 liter under panseret. 380 hestekrefter og 0 til 100 kilometer på 5,2 sekunder er i tillegg vanvittig for en bil fra denne tiden. Blir det bedre enn dette? Nei. Kommer du noen gang til å kjøpe en? Nei.

Foto: Wikimedia


2. Renault Clio V6 (2001-2005)

Hva i all verden gjør en liten Renault på denne lista, er nok tankene du sitter med nå. Får å unngå at du forhåndsdømmer denne som en liten baguette-racer med slagvolum på størrelse med en melkekartong, bør du lese videre. Dette er nemlig en fullblods sportsbil.

Mannen som ledet an arbeidet med denne burde vært genierklært. Denne har i motsetning til modellen den er basert på drift på bakhjulene. I tillegg er motoren flyttet fra fronten til midten av bilen. Det stemmer, en midtmotorisert Renault med drift på bakhjulene. En v6-motor på 2946 kubikkcentimeter med 255 hestekrefter sørger for å sende denne raketten fra 0 til 100 kilometer i timen på 5,9 sekunder (!).

Det er også verdt å nevne at Porsche deltok i utviklingen av motoren, og at den har en svingradius som antakeligvis er verst i verden. Drømmer du om å parkere alle i lyskryssdueller med denne lille raringen? Jepp. Kommer du noen gang til å kjøpe en? Nei.


Foto: www.rrab.com

3. Bentley Turbo R (1985-1997)

"Statusdragster" står det i et bilblad fra desember 1986. Artikkelen handler om Bentley Turbo R. En bil som ved å se på spesifikasjonene virker perfekt. 5,3 meter med britisk overklasse, drevet av en 6,8 liter stor turboladet V8 motor som leverer 300 hestekrefter. Den har dreiemoment nok til å drive en stor lastebil - 630 newtonmeter. Den veier 2,3 tonn og flytter seg fra 0 til 100 kilometer i timen på litt over sju sekunder, og det i luksus få kan konkurrere med. Tenk å legge bak seg kontinenter i en slik, og i tillegg bli en del av "The Bentley Boys". De begynner dessuten å bli rimelige. Kommer du til å kjøpe en? Nei. Hadde du noen gang fått sove mens denne stod på verksted? Aldri i verden.


Har du biler du drømmer om, men aldri kommer til å kjøpe?

Vel bekomme

Dette er den hellige gral. Den kalles også Porsche 911 RS. Denne har en selvpustende 2,7 liter sekssylindret boksermotor, og er en av tidenes aller vakreste biler. Sett av noen ekstra sekunder og nyt vingen - en rotekte ducktail fra 1973. Vakkert.

Foto: www.gt-racing.com

Renessanse fra Hiroshima

Roadster-konseptet er nesten like gammelt som bilen i seg selv. Allerede i 1916 produserte man såkalte roadstere. Kriteriet var, og er fortsatt, at bilen har kun to seter, avtakbart tak og sportslige kjøreegenskaper. På 50- og 60-tallet florerte det av roadstere. Engelskmennene ledet an, med biler fra MG, Triumph og Lotus. På 60-tallet sluknet imidlertid roadster-feberen. Samtidig gikk kvaliteten på engelske biler fra ille til verst.

BMW Z3 med 1,8 liter rekkefirer. Foto: Fredrik Mellemseter


I 1989 tok imidlertid Mazda opp igjen ballen, og lagde legendariske MX-5, eller Miata, som den heter i noen verdensdeler. Bilen ble produsert i Mazdas fabrikklokaler i Hiroshima, og var direkte inspirert av de britiske roadsterene fra 50- og 60-tallet. Noen hevder Mazda gikk så langt at de analyserte lydene fra girkassene fra disse klassikerne, og prøvde å gjenskape dem i MX-5. Det ble en gedigen suksess. Antall solgte nærmer seg en million (940 000 per juli 2014). Oppskriften var enkel; lav vekt, effektiv og turtallsvillig motor, lav pris og elegante linjer. Genistreken til Mazda var å gjøre disse bilene svært driftsikre. Noe som slettes ikke var tilfelle med de fleste britiske modellene. Man ser fortsatt MX-5 på toppen av statistikk over pålitelige biler.


I 2000 fikk Z3 et redesign av baklyktene. Dette er facelift-utgaven.

Etter hvert spredte feberen seg til Europa, hvor blant andre Mercedes-Benz, Fiat, Alfa Romeo og BMW kastet seg på. Sistnevnte lanserte først Z1 i 1989, like etter MX-5-lanseringen. Det ble imidlertid ingen stor suksess. Det ble det derimot da etterfølgeren Z3 ble lansert i James Bond-filmen Goldeneye i 1995. Alle bilene som ble produsert dette året, i alt 15 000, ble solgt allerede før bilene kom til forhandlerne. Z-en i disse modellene står for øvrig for Zukunft (tysk for framtid). Dette fordi bilene var et forsøk på å gjenskape magien fra de klassiske roadsterne, BMW 328 og BMW 507.

BMW Z3 interiør. Dette er M Roadster utgaven.
BMW Z3 ble til og begynne med solgt med en 1,8 liter rekkefirer (118 hk), en 1,9 liter rekkefirer (140 hk) og en 2,8 liter rekkesekser (193 hk). Sistnevnte sørget for at BMW Z3 ble ansett som en svært potent sportsbil. Denne motoren er kvadratisk, det vil si at boring og slaglengde har samme mål (84 mm). Dette sørget for dreiemoment helt fra bunn (maks dreiemoment er 280 Nm ved 2800 omdreininger i minuttet), kombinert med høy effekt ved høyt turtall. 193 hestekrefter leveres ved 5500 rpm. Dette sørget for å sende denne bilen fra 0 til 100 kilometer i timen på respektable 6,8 sekunder. I tillegg hadde bilen elegante linjer. Arbeidet til Joji Nagashima var slettes ikke venstrehåndsarbeid. Z3 er etter min mening en av 90-tallets roadstere som har dratt på årene best. Bilen er fortsatt en fryd for øyet, 20 år etter lanseringen.

I 1999 kom dessuten BMW Z3 Coupe, en svært interessant bil, mer om denne siden.

BMW Z3 tar seg godt ut - 20 år etter lanseringen.




Hvilken roadster hadde du helst møtt sommeren i?

søndag 26. oktober 2014

Velkommen til prototype-himmelen


Porsche åpnet nylig dørene inn til sin prototype-avdeling for tyske Autobild. Her finnes forgjengerne til både 911 og 911 Turbo. Nyt bildene her.

Konseptbilen Porsche 989, forgjengeren til Panamera, er ikke avbildet, men du kan lese mer om den her.

Avbildet øverst er 754 T7, forgengeren til kjempesuksessen 911.

Foto: Wikipedia

Apropos stålfelger


X-Tomi Design har skissert hvordan 15 av dagens sportsbiler hadde tatt seg ut som basismodeller, det vil si med ulakkerte framfangere og stålfelger. Interessante saker. BMW 4-serien som er avbildet over ser overraskende bøllete ut som basismodell.

Bildene av resten av bilene kan ses her, på Autobild sine sider.

I et av de første innleggene på Lenkrad ble det skrevet om nettopp stålfelger på moderne biler. Innlegget kan leses her.

Foto: X-Tomi Design

lørdag 25. oktober 2014

Riktig bil til feil tidspunkt


Første halvdel av 1980-tallet bød på ekstremt gode tider for BMW. Bilprodusenten fra Bayern hadde for alvor begynt å hevde seg mot storebror Mercedes-Benz. Salgstallene gikk i været, og det gjorde at BMW kunne tillate seg å eksperimentere med ressurskrevende prosjekter.

Et av de mest ressurskrevende var E31-prosjektet, senere kjent som BMW 8-serie. I tillegg til et stort, strømlinjet og tidsriktig karosseri skulle 8-serien få motorisering som endte i et aldri så lite eventyr for BMW. En vanlig feiltakelse er at 8-serien er en etterfølger av 6-serien (E24). 8-serien befant seg imidlertid i et helt annet markedssegment. Den var større, dyrere og et flaggskip for BMW.


BMW 8-serie ble vist fram for aller første gang på Frankfurt Motor Show i 1989. Det strømlinjede karosseriet gjorde at bilen hadde en dragkoeffisient på bare 0,29 (en enorm forbedring fra 6-seriens 0,39). Det mest imponerende var imidlertid maskineriet i denne bilen. Under panseret satt det en fem liter stor V12-motor (selskapets aller første V12). Den leverte en effekt på 300 hestekrefter og et dreiemoment på 450 newtonmeter. Mange hevder dessuten at motoren yter mer enn de oppgitte 300-hestekreftene.

Den ble dessuten tilbudt med alt tenkelig ekstrautstyr, noe som gjorde den til en ideell bil for lange etapper på Autobahn. Alt dette sørget imidlertid for at bilen ble tung. En 850i veide hele 1975 kilo. Dette gjorde bilen langt mindre sportslig å kjøre i svingene. Dette skapte debatt blant puristene i BMW-miljøet, som mente at merket måtte fokusere på lav vekt, sportslige kjøreegenskaper og ikke bry seg om all verdens ekstrautstyr.

Da bilen ble lansert i 1989 kunne ikke tidspunktet vært verre. Verden hadde nettopp gjennomgått ei økonomisk krise, og folk hadde gått trange tider i møte. Dette gjorde den overdådige 8-serien til overs. Allikevel ble det produsert i overkant av 31 000 biler mellom 1989 og 1999. Det er imidlertid liten tvil om at bilen hadde solgt langt bedre om pengefesten fra midten av 80-tallet hadde fortsatt.

BMW 8-serien ble tilbudt med flere motoralternativer. Se tabell under for mer.

Skjermdump: Wikipedia


Den kan for øvrig nevnes at McLaren F1, verdens raskeste bil fra 1992, var utstyrt med en trimmet versjon av M70B50-motoren til BMW.

Designet, som er ført i hånden av Claus Luthe og Klaus Kapitza, er svært omdiskutert. Det er imidlertid liten tvil om at bilen modnes godt. Den blir vakrere og vakrere jo eldre den blir.

Foto: BMW/www.germancarsforsale.com


tirsdag 21. oktober 2014

Tilbake til framtida


Søndag gikk siste løp i årets sesong av DTM (Deutsche Tourenwagen Meisterschaft) av stabelen på Hockenheimring. Svensken Mattias Ekström i Audi tok førsteplassen foran to andre Audi-biler. På fjerdeplass kom Paul Di Resta i Mercedes-Benz. Femteplassen tok Marco Wittmann i BMW, som tok førsteplassen sammenlagt denne sesongen.

Tirsdag skriver det tyske bilbladet Auto Motor Und Sport, at det kommer et nytt motorreglement i DTM til 2017-sesongen. Dermed skjer det samme som har skjedd i Formel 1, hvor bilene i år gikk fra og ha en selvpustende V8-motor på 2,4 liter, til turboladet V6-motor på 1,6 liter.

Fram til 2017-sesongen skal DTM bilene fortsette å ha en selvpustende V8-motot med maksimalt 4 liter i slagvolum og rundt 500 hestekrefter. Vinkelen mellom blokkene må dessuten være 90 grader, i tillegg til at innsuget er begrenset med såkalte air-restrictors. Fra og med 2017 skal imidlertid både slagvolumet og antall sylindre halveres. Den nye motorformelen sier nemlig at bilene må ha en rekkefirer på to liter med turbolader. Effekten skal forbli den samme som i dag.

Marco Wittmanns BMW M4. Foto: BMW M
Dermed blir bilene utstyrt med drivverk som kan minne om drivverkene fra DTMs gyldne alder - 80-tallet. Da hadde både BMW og Mercedes-Benz biler med rekkefirere og 2,3 liter i slagvolum. Effekten var imidlertid rundt halvparten av det vi ser i dagens DTM-biler, men kjøringen var uten sidestykke.

Det skal bli interessant og se hvordan fabrikantene i DTM, BMW, Mercedes-Benz og Audi, takler det nye reglementet, og om det blir stor forskjell i ytelse på de ulike drivlinjene. I årets Formel 1-sesong har Mercedes-Benz nærmest vært uovervinnelige på grunn av effekten i sin maskin. Om de forblir like teknisk overlegne i DTM gjenstår å se. Det er imidlertid tvilsomt, ettersom både Audi og BMW satser tungt i DTM om dagen.

Det kan nevnes at den nye motorformelen er laget i et samarbeid med det japanske mesterskapet Super-GT, som skal kjøre med samme motorisering fra 2017.

DTM 2014. Foto: www.dtm.com



fredag 17. oktober 2014

Retro

Noen ganger nytter det ikke å finne opp hjulet på nytt. Et kjempegodt eksempel på evolusjon i bilindustrien er Porsche 911, som har eksistert i mer enn femti år. Jeremy Clarkson er blant dem som tøyser med at Porsche har de lateste designerne i verden. Det kan imidlertid være svært krevende å bevare klassiske linjer, å samtidig gjøre en bil moderne.

Det er imidlertid ikke alltid at en bilmodell får utvikle seg kontinuerlig. Det finnes mange eksempler på splitter nye biler med skikkelig gamle linjer, men med moderne teknikk under skallet. Her er noen av dem. Er originalen alltid best? Etter min mening; definitivt.

BMW Z8. Foto: www.speedandcarz.com
BMW Z8 ble utviklet for å skape en moderne versjon av BMW 507 fra 50-tallet. Sistnevnte ble aldri en suksess i sin tid, og holdt på å kjøre motorverket fra Bayern konkurs. I nyere tid har den imidlertid blitt en svært eksotisk klassiker. Om Z8 blir like ettertraktet, gjenstår å se.

BMW 507. Foto: www.classicmotoringllc.com

Volkswagen var som navnet tilsier folkets bil. Ideen ble til under andre verdenskrig av Ferdinand Porsche og fulgt opp av samme mann etter krigen. Et genistrek av denne svært dyktige ingeniøren var å aldri kle seg i nazi-uniform, selv om han under krigen både var medlem i nazi-partiet, og en ekstremt viktig brikke i utviklingen av den tyske krigsmaskinen.

Den originale folkevogna ble en enorm suksess, og la grunnlaget for Volkswagen slik vi kjenner det i dag. På 90-tallet fikk vi en ny generasjon Boble, kalt Beetle. Denne ble ingen suksess. Nylig prøvde VW-igjen. Denne har heller ikke slått an like godt som originalen, ennå.

Volkswagen Boble (1974). Foto: www.autoevolution.com
Volkswagen Beetle (2014). Foto: www.topautomag.com
Dodge Charger er en bil som får hjertet til å slå litt fortere hos de aller fleste. Dodge Charger ble utviklet videre etter den gyldne tiden for muskelbiler var forbi, men det endte ofte i trauste greier. For noen år siden prøvde Dodge og gjenskape magien på skikkelig vis.

Dodge Charger (2010). Foto: www.newreview2014.com

Dodge Charger RT (1970). Foto: www.1960-1970musclecars.com
På 1960-tallet lagde Jaguar det mange mener er tidenes vakreste bil: Jaguar E-type. Til og med Enzo Ferrari innrømte at dette måtte være det vakreste som noen gang er laget med fire hjul. Jaguar har prøvd å lage en etterfølger flere ganger. En av dem var XJS. Denne ble en suksess, men på langt nær like populær som E-type. Det er verdt å nevne at dagens F-type regnes for å være en oppfølger til den legendariske E-type.

Jaguar XJS. Foto: Wikipedia

Jaguar E-type. Foto: www.motortrend.com

Coupe for folket


Andre verdenskrig fikk enorme konsekvenser for den tyske bilfabrikanten Opel, som i sin tid ble grunnlagt av en mann med navnet Adam Opel. Han konstruerte både symaskiner og sykler før han begynte med biler på slutten av 1800-tallet. Etter krigen måtte fabrikanten mer eller mindre begynne fra scratch. Dette mestret de imidlertid til gangs. Pris- og kvalitetsmessig befant Opel seg i mellomklassen - midt mellom rimelige Volkswagen og luksuriøse Mercedes-Benz.

Mellom 1960 og 1980 hadde Opel sine gyldne tider, og en av deres største suksesser var en bil basert på folkelige Opel Ascona. Den fikk navnet Manta, og skulle ta opp coupe-kampen mot suksessen Ford Capri.

Opel Manta A, den første generasjonen, ble lansert i september 1975, for øvrig to måneder før Ascona, bilen den var basert på. Den hadde elegante linjer, to dører, runde baklykter og en rekke motoralternativer. I Europa fikk man Manta med både 1200, 1600 og 1900 kubikkcentimeter slagvolum. De hadde en effekt på henholdsvis 60, 70 og 105 hestekrefter (PS). Dette er naturligvis ikke voldsomme tall, men kombinert med bare 970 kg egenvekt sørget dette for at Opel Manta var en svært morsom bil. Dette sørget dessuten for at denne ble en coupé for folket.

Prisene på disse kommende klassikerne er allerede på vei oppover.

Opel Turbo Manta. Foto: www.carpointnews.com
Det kan imidlertid nevnes at det ble lansert en Turbomanta i 1973. Opel tok utgangspunkt i en 1,9 liter motor (med S-spesifikasjoner), monterte en Holset 3LDG turbolader, tjukkere toppakning i kobber, og en forgasser montert inne i innsuget. Kompresjonen ble dermed senket til lave 7.6:1. Dette sørget for en effekt på 156 hestekrefter, og for å ta bilen fra 0 til 100 kilometer i timen på imponerende 7,6 sekunder. Denne Opelen holdt dermed følge med biler som Porsche 911 på denne tiden.

Det ble bygget 33 Turbomanta. Opel Manta A ble produsert mellom 1970 til 1975, før den ble etterfulgt av Opel Manta B. I 1982 fikk man dessuten en Manta B2.

Foto: www.carsonelove.com


torsdag 16. oktober 2014

Bensin vs Diesel

Alpina D3 Biturbo. Foto: Alpina

I sommer testet Autocar BMW M3 mot Alpina D3 Biturbo. Testen kan du se her (Youtube-link). Her handler det ikke bare om hvilken som er best, man setter også bensin mot diesel opp mot hverandre. Har utviklingen av dieselmotorer kommet så langt at de er å foretrekke foran bensinmotoren i selveste M3? Testen har en overraskende konklusjon.

tirsdag 14. oktober 2014

Alle gode ting er tre


Her har tre mesterverk fra BMW blitt samlet på et bilde. Fra venstre: E30 M3, E28 M5 og M6. Alle tre er første generasjon M-modell av hver sin serie. Det er Claus Luthe, som du kan lese mer om her, som har utformet linjene på dem alle; i karakteristisk postmodernistisk design. Disse går aldri av moten.

Foto: BMW

mandag 13. oktober 2014

Gyldne tider

Jim Clark.

Sett av seks minutter til denne godbiten (Youtube-link). Året er 1967, stedet er Nürburgring, Tyskland. Selveste Jim Clark og hans Lotus har som vanlig tatt pole position i denne helgens Grand Prix.

Aerodynamikk er fremdeles et fremmedord i motorsporten. Banene er langt i fra sikret godt nok med tanke på de ekstreme ytelsene Formel 1-bilene har fått. Sporten er i aller høyeste grad livsfarlig. I løpet av 1967-sesongen mister to sjåfører livet; Lorenzo Bandini (ITA) og Bob Anderson (UK).

Allikevel må dette være motorsportens gyldne alder. Bilene ser kriminelt bra ut. Mekanikerne jobber med både baufil og hammere på bilene, og sjåførene risikerer både liv og lemmer, bokstavelig talt.

Legg merke til Colin Chapman i filmen, mannen bak Lotus, som dukker opp ved siden av Lotus-bilene ved flere anledninger i filmen.

Løpet ble vunnet av Denny Hulme i en Brabham-bil. Hant vant også verdensmesterskapet dette året.

Den dystre lista over personer som har omkomnet i Formel 1 kan ses her.

Foto: http://f1.imgci.com

Hadde et hjerte for fart


Carrol Shelby (1923-2012) ble født i Texas, var sønnen til en postmann og fikk en hjertefeil som sjuåring. Han tilbrakte store deler av barndommen sengeliggende. Som fjortenåring ble han imidlertid erklært frisk. Han lærte seg etter hvert å kjøre bil, og gikk skole. Da andre verdenskrig kom tjenestegjorde han som testpilot og instruktør i det amerikanske flyvåpenet. Senere ble han en svært vellykket racersjåfør, med to sesonger i Formel 1 og seier i 24-timersløpet på Le Mans i 1959.

Oktober 1959 ble han imidlertid nødt til å trekke seg fra motorsport av helserelaterte årsaker. Det var da han begynte som konstruktør. I dag er han best kjent som mannen bak Shelby Cobra (basert på britiske AC Cobra med V8-motor fra Ford), GT350 og GT500. Begge sistnevnte var basert på Ford Mustang.

Carrol Shelby var dessuten en viktig mann under utviklingen av Ford GT, som senere skulle vinne 24-timersløpet på Le Mans foran europeiske storheter som Porsche. Shelby jobbet senere også for de andre store bilprodusentene i USA, deriblant Dodge.

Bilene han selv konstruerte, og de han var med å konstruere, har for lengst blitt klassikere. Carrol Shelby gikk på nitroglyserinpiller hele livet, og sa stadig; Yesterday's history. Tommorow's a mystery. So live for today.

Avbildet under er en Shelby GT350 (1965 eller 1966-modell) i Wimbledon hvit med Guardsman blå striper. Motoren er en modifisert V8 fra Ford på 289 kubikktommer (4739 kubikkcentimeter) som leverte 306 hestekrefter.

Ford Shelby Mustang GT350. Foto: Fredrik Mellemseter

søndag 12. oktober 2014

Den nye Tesla Model S-utgaven er vanvittig


Fredag slapp Elon Musk, mannen bak Tesla, nyheten om at det snart lanseres en ny utgave av Tesla Model S. Den nye utgaven får bokstaven D (les: Dual-drive) lagt til etter batteripakkebetegnelsen. Felles for dem alle er som navnet tilsier, drift både foran og bak. Alle D-modellene får en elmotor som yter 188 hestekrefter, eller 138 kilowatt, montert rett bak forakslingen.

Den hvasseste modellen; P85D, har denne motoren i tillegg til standardmotoren i dagens P85. Det betyr en effekt på totalt 515 kilowatt, eller 700 hestekrefter. Denne effekten, kombinert med firehjulsdrift, sender Tesla P85D fra 0 til 100 kilometer i timen på 3,4 (!!) sekunder.

Den holder dermed følge med en Porsche 911 Turbo (991), som bruker 3,4 sekunder på samme øvelse.

Ifølge Broom, blir prisdifferansen mellom P85 og P85D kun 25 000 kroner. Dermed får man en Tesla P85D til 774 000 norske kroner.

Den nye utgaven med firehjulstrekk skal dessuten ha lengre rekkevidde enn den gamle.

Les hva Road and Track skriver om den nye Model S-utgaven her.

Foto: www.motorward.com

lørdag 11. oktober 2014

Var den norske bilen forut sin tid?


6. november 1956 ble bilen Troll presentert for norsk og utenlandsk presse. Den norske bilen var laget av Troll plastkarosseri og bilindustri i Lunde, Telemark. Pressen viste stor interesse for bilen, og sammenlignet den visstnok med giganter fra både Citröen, Porsche og Saab. Den var imidlertid ikke sammenlignbar i det hele tatt.

Ifølge Wikipedia ble sportscoupéen bygget på en modifisert Gutbrod Superiod-ramme, og utstyrt med en tosylindret totaktsmotor på 700 kubikkcentimeter, også fra Gutbrod. Det helt spesielle var imidlertid at karosseriet var laget av glassfiberarmert polyester. Dette var slettes ikke vanlig på 50-tallet. Fordelene med dette var imidlertid mange. Karosseriet veide 130 kilo mindre enn et tilsvarende i stål, det rustet ikke og produksjonen ble enklere. Dette sørget for at bilen ble rimelig.

Karosseriet var for øvrig utformet av tyskeren Hanns Trippel. Den norske ingeniøren Per Kohl-Larsen fikk tak i tegningene, og dro hjem til Norge for å lage bil.

Ifølge Wikipedia var ideen bak Troll å "bygge verdens første masseproduserte glassfiberbil utenfor USA". Det var nemlig bare Chevrolet Corvette C1 som på denne tiden ble bygget med glassfiber.
Her er Troll avbildet utenfor Stortinget i 1956.

Troll-bilen hadde dermed all grunn til å bli en suksess. 30 hestekrefter kunne dra Troll-bilen opp i 130 kilometer i timen, i tillegg hadde bilen et forbruk på bare 0,5 liter på mila. Dette er tall som var helt respektable på 50-tallet. Troll-bilen hadde til og med bensininnsprøytning fra selveste Bosch. Bilen ble derimot aldri noen suksess. Hvorfor? Ved å lese et lite avsnitt på Wikipedia skjønner man det hele.

-  Etter hvert som produksjonen fortsatte måtte Kohl-Larsen jobbe hardt for å få tillatelse av myndighetene til salg av bilen. Han fikk kun lov til å selge 15 biler i Norge, på grunn av en avtale Norge hadde med Sovjetunionen og Øst-Europa om å kjøpe biler fra dem mot at de handlet norske fiskeprodukter. Myndighetene var redd for at norsk bilproduksjon ville forrykke handelsbalansen. Kohl-Larsen la derfor planer om å eksportere biler til Tyskland og Danmark. Det var også etterspørsel fra land som Finland og Belgia, og på et tidspunkt var det planer om å bygge 2 000 biler i året. Etter hvert sa fabrikken seg fornøyd med en produksjon på ett eksemplar per dag.
Selskapet fikk aldri lov til å selge mer enn 15 biler på det norske markedet. I tillegg fikk de ikke tak i nødvendig kapital for å starte masseproduksjon, og da myndighetene gjorde det klart at de aldri kom til å støtte Troll-produksjonen forlot alle potensielle investorer prosjektet. Dermed gikk selskapet konkurs tidlig i 1958, med kun fem fullførte eksemplarer av Troll.

Det er verdt å nevne at Norge ikke fikk fritt bilsalg før i 1960.

Det norske bileventyret ble dermed sørgelige greier. Bilen var derimot langt forut sin tid. I dag ser vi stadig at bilprodusenter jobber med alternative materialer for å senke vekta på biler. I tillegg hadde den et relativt lavt forbruk, og så overraskende bra ut til å være første modell fra et selskap som egentlig drev med plastikk.
Det hadde vært artig og visst hvor det hadde endt hvis Kohl-Larsen hadde fått statsgaranti, og lov til å selge biler fritt i Norge og utlandet. Kanskje hadde det blitt et aldri så lite norsk bileventyr.

Foto: www.historieboka.no/www.digitaltmuseum.no

Bilen som reddet Porsche


I skrivende stund har Lenkrad hatt 986 sidevisninger. Det passer derfor godt å se nærmere på Porsche 986 - første generasjon Boxster. Denne ble utviklet i ei tid da ting så veldig mørkt ut for sportsbilprodusenten fra Stuttgart. Det er tidlig 90-tall. Jappetiden er for lengst over og folk har gått trangere tider i møte. Hos Porsche begynner både salget og pengereservene å nærme seg null.

For å øke salgsvolumet eksperimenterte Porsche med en mer hverdagslig modell, 989, som skulle få fire dører. Denne konseptbilen ble aldri produsert, på grunn av enorme utviklingskostnader. Les mer om Porsche 989 her.

Porsche måtte se nye veier. De hadde i tillegg dårlig tid. De velger derfor å gjennomføre plan B, som var å lage en rimelig toseters roadster, med en boxermotor plassert midt i bilen. Prosjektet fikk navnet Boxster (les: Boxer og Roadster).

For å gjøre bilen rimelig å produsere valgte man å legge opp til at Boxster skulle dele en rekke komponenter med den kommende 911 (996). Dette var ideen til Wendelin Wiedeking, som ble styreleder og direktør i Porsche i 1992. Materialingeniøren forstod seg godt på både fabrikker og regnskap, og hadde planen klar; en roadster priset under 40 000 dollar. Dette markedssegmentet skulle vise seg og være seks ganger større enn segmentet Porsche 911 befant seg i.

Porsche 986 Boxster. Motoren er plassert rett bak setene. Foto: www.motorsbros.com

På dette tidspunktet (1993-1994) var det umulig for Porsche å lage en sportsbil de kunne selge for under 40 000 dollar. Wendelin Wiedeking så østover, til Japan og Toyota, som hadde utviklet produksjonskonseptet Lean (slank). Porsche-direktøren kalte inn ei gruppe pensjonerte eksperter fra Toyota for å lære dem om Lean. Dette ble mottatt med blandede følelser hos Porsche, et selskap styrt av svært stolte ingeniører. Forandring måtte imidlertid til.

Innføringen av Lean-prinsippet førte til at antall personer på lønningslista gikk fra 9000 til 6800. I tillegg ble reservedelslageret redusert med 82 prosent. Samtidig ble hele fabrikken i Zuffenhausen omorganisert. Det ble i tillegg etablert en avdeling for produktdissekering, hvor konkurrerende biler (først og fremst BMW Z3, Mercedes-Benz SLK og Mazda MX-5) ble plukket fra hverandre og analysert.

Samtidig krevde Wiedeking at alle avdelinger skulle samarbeide i dette prosjektet; konstruktører, designere, operatører, økonomer og tredjeparts leverandører.

Resultatet av dette ble en livreddende modell for Porsche, og den første helt nye modellen siden 928 kom i 1978. Boxster ble utviklet i en forrykende fart. Det tok bare tre år fra bilen var på tegnebrettet til den ble lansert (1996). På denne tiden brukte Porsche vanligvis sju år på utvikle en modell.

- Having a gun to your head tends to improve one's concentration, skrev AutoWeek om prosjektet.

Wendelin Wiedeking. Foto. autobild.de
Porsche 986 Boxster ble en enorm suksess. Den kan for øvrig nevnes av denne modellen ble produsert både i Stuttgart, i de gamle 928-lokalene, og under kontrakt i Uusikapunki, Finland av Valmet Automotive.

Porsche 986 Boxster ble levert med elleve ulike motoralternativer (alle med seks sylindre boxer-formasjon) fram til den ble erstattet av 987 i 2004. Til og begynne med hadde den en motor på 2,5 liter med en effekt på 204 hestekrefter. Egenvekta var på 1250 kg. I denne utgaven gjorde Boxster 0 til 100 kilometer i timen på 6,9 sekunder med manuell girkasse.

fredag 10. oktober 2014

Det blir ikke bedre enn dette


BMW har ei fantastisk motorsporthistorie, først og fremst innen såkalt standardvognmesterskap, eller Touring Car Championship, som det heter på engelsk.

Nå har selskapet Stereoscreen Production laget en langfilm om BMWs historie i denne motorsportgrena; Adrenalin. Se den offisielle traileren her (Vimeo).

Filmen kommer på Blu Ray og VoD i November.

Dette kommer til å bli en fest for både øyne og ører.

Les mer om BMW i årets DTM-sesong her.